En hilsen fra Marco til alle i de 2 Facebookgruppene !

En hilsen fra Marco til alle i Facebookgruppen !

Alle har vi blitt gladere inni oss etter at vi vite at Marco ville komme seg på opp på beina igjen. For min egen del har jeg tenkt på Marco hver eneste dag. Fordi han er en av oss, fordi han er et menneske vi kjenner, fordi han er et menneske jeg og vi alle er glade i. Jeg så på den siste TV2 reportasjen om ham, og jeg, som dessverre ikke har lett for å ta til tårene, satt alene mens tårene kom fram. Og, .. det var fordi at på så mange flotte måter, viste det oss at det nytter å kjempe, at Marco faktisk blir bedre og bedre. Det ga meg også tanker om at vi andre mennesker også teller, og har vår verdi, og at vi også kan kjempe. Kjempe for et bedre liv og en bedre verden.

Marcos fantastiske budskap og hilsen er en wake up call til alle oss mennesker!

 Marco ønsket å gi en hilsen til oss her i FB-gruppa.

Her er Marcos nyttårshilsen;

”Godt nytt år alle sammen”.

I skrivende stund er jeg ikke sikker på hvordan jeg skal formulere meg, men jeg har bestemt meg for å skrive noe til alle dere som har vist meg interesse og støtte etter at jeg ble syk i sommer. Tusen hjertelig takk for den medmenneskeligheten dere har vist, og en spesiell takk til deg Hermond, et forbilde av et menneske. Jeg ble overveldet over omsorgen og omtanken jeg fikk, og det har gjort noe med meg. Som de fleste vet så jobber jeg med mennesker, og under mine foredrag de siste årene har jeg vært ganske tydelig på at det er en klar sammenheng mellom ungdommene/menneskene som har det vanskelig og deres historie med dårlige nettverk og få/ingen trygge og gode relasjoner.

Etter at jeg ble innlagt på Haukeland sykehus i sommer ble jeg kjent med en annerledes verden. Å bo på sykehus er spesielt og relasjonene som etablerer seg mellom pasienter er sterke. Vi kommer under huden på hverandre på en helt spesiell måte, og blir betydningsfulle for hverandre i en sårbar fase. Det jeg fikk erfare var at det slett ikke er noen sammenheng mellom prognosen og holdningen til pasienten under rehabilitering. Det er ikke sånn at den som er mest alvorlig skadet/syk er den som er mest deprimert. Jeg ble kjent med mennesker i alle alder, fra 15-åringen til 75-åringen. Nok en gang fikk jeg bekreftet at den positive holdningen til livet og den sårbare situasjonen en befinner seg i har en direkte sammenheng med hvor betydningsfull en føler seg for de man har rundt seg. Jo flere som viser deg hvor mye du betyr desto sterkere selvfølelse, lykke og pågangsmot. Det jeg har fått kjenne på kroppen under min kamp med ”Glenn Børre” (Guillain-Barre syndrom) er hvordan hver eneste gode relasjon jeg har i livet har vært med på å gjøre kampen til en lek i hverdagen. Kroppen var slått ut og lammet, men på lik linje med alle kamper foregikk min kamp i hodet mitt. Hodet er styrt av følelsene våre, det vet alle som har mistet ”hodet” i en krangel, når følelsene har tatt overhånd. Og dersom følelsene har det bra selv om en er alvorlig syk eller skadet, da blir rehabiliteringen en lek mesteparten av tiden.

På avdelingen hadde vi en eldre mann som hadde den beste prognosen av alle, men han var den som kjeftet mest, og stort sett klaget og stønnet over det meste. Etter å ha bodd på samme plass i noen måneder var det ikke vanskelig å forstå hvorfor han hadde den holdningen til livet. Mens jeg fikk besøk av Marthe og Sarah hver dag (og noen ganger to ganger), fikk han besøk av kona 1-2 ganger i uka. På de månedene jeg var på sykehuset fikk jeg besøk av over 100 forskjellige venner, søsken og andre slektninger, mens han ikke fikk et eneste besøk… Da er det ikke rart at livet er tungt. Det har ingenting å gjøre med sykdommen/skaden.

Min samboer Marthe og jeg hadde en prat dag 2 på sykehuset. Vi visste at vårt kjærlighetsforhold slik vi kjente det aldri ville bli det samme. Enten ville vi komme oss gjennom dette og bli sterkere, eller så kom vi til å bli ødelagt som par. Og det var kun opp til oss! Vi bestemte oss naturligvis for at dette skulle gjøre oss sterkere, og sånn ble det..! Selvsagt hadde vi våre tunge dager underveis, for det hører med, men mesteparten av tiden gikk likevel til å tenke positivt, holde fokus på de fine i øyeblikkene og gjøre det beste ut av situasjonen. Det var ikke rent lite som var positivt, la meg ramse opp i korte trekk hva jeg kommer på i farten;

De gode samtalene, all tiden vi tilbrakte sammen, sårbarheten og det å bli stelt med (en rolle jeg ikke er vant til, men som jeg fint kan venne meg til J), dialogen med søsken og nære venner som ble enda bedre, kompetansen om det å sitte i rullestol (jeg begynte å bli god), å leve uten forventninger, New Page stiftelsen som fikk vist at den ikke er personavhengig, de mange nye perspektivene jeg fikk og den solide oppturen min selvfølelse fikk noe få mennesker får oppleve.

La meg forklare hva jeg mener med det siste. Det tristeste med begravelser er at de vakre ordene fra menneskene som står den avdøde nær som regel kommer en ukes tid for sent, for hovedpersonen selv går glipp av alle godord. Dette har jeg tenkt mye på hver eneste gang jeg har vært i en begravelse, og hver gang minner jeg meg selv på at jeg må bli bedre på å fortelle alle hva de betyr for meg mens jeg ennå har sjansen. Denne sykdommen har på en absurd måte gitt meg en mulighet til å oppleve den unike støtten og varmen fra alle rundt meg mens jeg er i live, og det har gitt min selvfølelsen et solid løft.

Relasjonen min til dere som har støttet meg er veldig forskjellig. Noen står meg nærmere enn andre og noen av dere har jeg aldri møtt før. Jeg vil dele denne historien med dere alle, for den har lært gitt meg et bedre perspektiv på dette med relasjoner.

En god venninne av meg besøkte meg på sykehuset i sommer og overbrakte en hilsen fra sin sønn. Jeg kjenner ikke sønnen, men vet at han er noen og tyve år og studerer i Australia. Han hadde lest om sykdommen min på internett og hadde umiddelbart ringt hjem til moren i Norge. Han spurte om hun hadde fått med seg hva som hadde skjedd med Marco, hvorpå hun svarte nei. Mens han berettet om min tilstand brast han i gråt, og det gjorde moren også. Mens moren fortalte meg dette ble hun blank i øyene, og føyde til; Du vet vel at det er mange der ute som bryr seg om deg Marco.

Etter at venninnen min gikk lå jeg igjen med en klump i halsen. Dersom jeg hadde møtt sønnen hennes på gata ville jeg gått rett forbi han, for jeg vet ikke hvordan han ser ut. Likevel satt han i Australia og felte noen tårer for meg… Det er jo litt spesielt. Dette har nok sammenheng med at han vet hvor mye jeg betyr for hans mor som igjen betyr mye for han. Og sånn er vi knyttet sammen.

De menneskene vi er glade i er igjen glade i noen, og dersom det skjer noe med dem vi er glade i eller dem de er glade i igjen, så berører det oss mer enn vi på forhånd kan ane.

Derfor;

Det kan høres klisjéaktig ut, men det er fordi mange klisjeer er sanne! Jeg lå der i sykesenga mi etter at venninnen min hadde gått og ble plutselig klar over at jeg ble litt glad i sønnen til min venninne uten å kjenne han! Hennes kjærlighet til meg og til sønnen binder oss alle tre sammen.

Tusen takk for all omsorg og omtanke, og måtte 2010 bli et velsignet år for oss alle.”